Konkurranse/stevne

Solpilen 2010

Ja så var det dags igjen. Det var atter på tide å finne ut hvor man sto. Var man blitt dårligere? Var man blitt bedre? Eller var ståa akkurat den samme som sist? For egen regning kan jeg oppsummere allerede nå at det var mye som sist, men to poeng dårligere.

Hva skriver jeg om? Jeg skriver selvfølgelig om Solpilen, Tinden bueskytterklubb sitt bueskytterstevne 6 februar. Og jeg skal fortelle dere om selve konkurransen og ikke minst om roadtripen tur retur Breistrand…..

For selv om stevnet var på lørdag begynner historien lenge før det. For etter at jeg hadde vært på stevne i Harstad i november hadde Hallvard fått lyst til å stille til dyst og sette sine skyte kunnskaper på prøve, så når sjansen da bøy seg frem tok vi den og begge ryddet helgen fri for kjærester, samboer og jobb og satte tre piler og en trepinne i fokus denne helgen. Påmelding ble sendt og vi måtte ”haste- trene” litt de to siste ukene før avreise. Så var det spørsmålet om transport da. Hvordan komme seg til dette forgjettede land ”Breistrand», og ikke minst hvor var det? Gule sider ble besøkt og man fant da ut at dette ikke var så langt fra flyplassen på Evenes og jeg i mitt stakkarslig søringsinn tenkte at ”Ok, se flyplassen, kjør litt lengre og ta til venstre så vil vi finne det. Det kan da ikke være så vannvittig vanskelig.” Jeg så liksom for meg flotte veiskilt og masse mennesker man kunne spørre om hjelp hvis det kom til det punktet at vi ikke fant denne stranda….

Vel, vi hadde ett problem. Verken Hallvard eller jeg eier noen biler. Min samboer har bil og Hallvard sin søster har bil, men vi gikk i første omgang for å låne bil av min samboer. Det er den herlige Berlingoen som ble brukt til stevnet i Harstad og som derfor helt klart hadde fikset oppgaven med å kjøre til Breistrand. Men mens dagene gikk skjønte Hallvard at hans søsters Volvo hadde noget mer kjørekomfort enn den omtalte Berlingoen. Så Sigrid ble kontaktet og velvillig lånte hun ut sin lekre Volvo til to riddere i nød.

Ja så var alt klart. Torsdag var siste trening og undertegnede klarte å gjøre ett sånt ”Robin Hood” skudd og dermed ødelegge den ene av de tre eneste pilene som har samme lengde og samme pilspiss, så jeg skjønte at jeg måtte skyte med tre piler hvorav den ene var to cm kortere enn de andre. Og for de uinnvidde så har det ganske mye å si for treffsikkerheten. Så jeg dro til Breistrand med en herlig unnskyldning i sekken hvis det skulle gå dårlig.

Fredag klokken litt før seks satte vi av gårde. Forlot Tromsø sin trygge atmosfære og styrte snuten på Volvoen sørover. Sørover mot det ukjente og det skumle. Og skummelt skulle det vise seg å bli ja. Turen gikk i jevnt og fint tempo, og like før vi kom til Vollan oppdaget sjåføren, undertegnede, at bilen hadde ett femte gir…! Dette vitner om en noget sløv sjåfør med fokus langt unna bilens ve og vel. Det vitner også om at den motoren i Volvoen var alt for godt lydissolert. Hadde dette vært Berlingoen, eller enda verre min gamle Subaru, hadde bilen hylt og sagt tydelig ifra om at jeg måtte gire litt mer… sånn er det med nymotens biler.

Turen gikk fint, fin prat, god musikk, (takk for låne av CD mappa Bent-Are), noen Statoil boller og litt kaffe, samt forskjellige E-stoffer av ymse smaker.

Jeg hadde bestilt overnatting på Evenes hotell. Fått det litt billigere og greier og greier og jeg hadde sett på nettet hvor sånn cirka det var. Vi nærmet oss stedet det skulle være, Bogen, og jeg begynte å få bange anelser når jeg ikke så noen neonlys eller reklameskilter noe sted når vi så Bogen. Det var alt for mørkt. Så kjørte vi forbi en bygning som var helt mørk, men hvor det hang sånne slitte og grå vimpler fra våre nærmeste naboland og vi skjønte at det måtte være her. Vi håpet fortsatt at det ikke var der og forsatte litt lengre, men skjønte at det ikke lå noe Soria Moria rundt neste sving, så snudde vi og parkerte utenfor det mørke og låste huset. Ja du leste riktig, låste. Vi kom ikke inn, og det så heller ikke ut som at det hadde kommet noen inn der de siste to årene heller. Men ett mobilnummer ble funnet og oppringt uten å få kontakt, ett annet ble prøvd og stemmen som jeg hadde hørt når jeg bestilte rommet flommet ut av høytaleren. Han virket nesten litt overrasket når jeg sa navn og ærend. Men han kom få sekunder etterpå og låste opp. Han kom innenfra det mørke huset så vi skjønte ikke hvor han hadde vært. Vel innenfor er alt fortsatt mørkt, kun noen få lys er på.

Fyren som har låst opp virker litt distre og difus, mens vi står og sjekker inn kommer det en annen fyr fra ett annet mørkt sted i huset og går forbi oss. Snubler, søler øl på teppet uten å ta notis av det og bare går videre inn til enda ett mørkt rom. Pussig.

Vi får nøkler og går inn i en mørk gang, en mørk trapp, en ny mørk gang før vi finner rom 212. Allerede før vi åpner døra er vi piss nervøse. Det er som å vandre rundt i ondskapens hotell. Vi forventer at Jack Nicholsen skal komme løpende med en øks, at det skal komme en trehjulssykkel trillende nedover gangen, att noen skal si ”redrum redrum” og at «MURDER» skal være skrevet på veggen på rommet. Vi låser opp, løper inn og låser døren igjen. Men det er lite filmeffekter på rommet. Lite av alt egentlig. Eller egentlig var alt der, men rommet var så forbaska langt, og så forbaska kaldt…… Når ovnene sjekkes ser vi at de står på fem grader, og det samme gjør en annen termostat som styrer noe annet. Det er skitkaldt på rommet. Det føles nesten som om vi har forflyttet oss til Østlandet, så kaldt er det…. Vi måtte, etter å ha funnet noe vettugt å se på TV, hente hver vår dyne og ha over oss for ikke å fryse fordervet….

Men vi overlevde natten, og våknet og skulle gå ned for å spise frokost. Og den overrasket faktisk. Hadde trodd det skulle være meget meget lite å velge mellom, men det holdt i masse vis. Ikke misforstå, det bugnet ikke av kokt egg, laks i fire forskjellige former, salater, roastbeaf og slikt, men vi klarte å bli mette og vi syntes det smakte riktig så godt.

Så bar det av sted de siste milene mot arenaen. Flyplassen ble passert og vi kjørte videre. Så ringte bileieren som satt ute på en plattform i nordsjøen med 70 knops vind og 15 meter høye bølger utenfor vinduene. Og godt var det at hun ringte for vi skjønte at vi hadde kjørt oss borte. Så Sigrid taster seg inn på noen kart og forklarer at vi nok har kjørt for langt ja. For å være sikker avlsutter vi samtalen for å ringe arrangørene. Og de forklarer at her er det bare å kjøre litt sørover fra der vi står, også vil alt ordne seg. Og det gjorde det, og vi kom i god tid før prøveskytingen skulle begynne. Og nå var det altså like før konkurransen skulle begynne.

Tinden Bueskytterklubb hadde satt opp fem matter i øverste etasjen og det var to matter nede i kjelleren. Hallvard og jeg skulle skyte på matte 5 med nummer A og D. Noe som betydde at vi skulle skyte annenhver gang og dermed hadde vi muligheten til å se på hverandres skyting og således komme med kommentarer og innspill. Ellers i klassen vår stilte Anita og Sissel som jeg hadde møtt i Harstad, samt Stig fra Narvik og nok en Sissel fra Tinden bueskytterklubb. Hun var også dommer for konkurransen og det ble utført utstyrsjekk av alle fremmøtte og vi uerfarne fikk beskjed om at neste gang måtte vi ha merket pilene med navn gitt. Det hjalp ikke at jeg sa at pilene er laget av pappaen min og at det ikke finnes noen like, ei heller at Hallvard lagde sine egne piler og de også var ganske så unike. Men det er vel forståelig det at det må være sånn på store store stevner. Så når vi skyter i konkurranse neste gang er også pilene merket. Vi var fornøyde med at vi hadde klart å kjøpe to like gensere slik at vi kunne si at vi stilte i klubb gensere.

Så var konkurransen i gang. Og med den kom nervene og de samme litt usikre greiene over meg i hvertfall. Rart, det er andre gangen jeg står på linja i en konkurranse og begge gangene har denne følelsen klemt sin klamme hånd rundt meg. Alt blir så annerledes. Lyset, lydene, menneskene og alt. Selv om det som er viktig er helt helt likt. Det er 18 meter til blinken og blinken er 60 centimeter og det er samme buen og samme pilene som jeg skøyt med for tre dager siden, men allikevel er alt så annerledes. Jeg føler at jeg ikke får trekt ut på samme måten, jeg føler at jeg er mer krokrygget enn på torsdag, jeg føler at jeg ikke orker å sikte like lenge som jeg gjorde sist trening og jeg ikke bare føler, men jeg får også lavere poengsum enn på treningene. Men jeg har ett håp om å skyte litt bedre enn i Harstad. Ett håp som holder seg levende i hvert fall når pausen er ett faktum. Jeg har skutt 194 poeng av 300 mulige. Det er 6 poeng under ett snitt for å ende opp på over 400, men fire poeng over å ende opp bedre enn i Harstad.

Hallvard hadde også fått oppleve at konkurranse er noe annet enn å skyte i Fløyahallen. Der ser jo Hallvard på meg som ei sinke når vi skyter. For når han har skutt tre piler er jeg ferdig med en. Så i dag var det sånn at når Hallvard har skutt tre piler er det noen som ikke har dratt opp sin første pil enda. Noe som betyr at Hallvard bruker maks tyve sekunder på tre piler og deretter må han vente i ett minutt og førti sekunder før han på ny må vente i to minutter mens min pulje skyter, for så å gå frem og telle og hente piler. Så den største forskjellen på å skyte konkurranse og å skyte på trening er at man får skutt og hentet ni piler om ikke tolv på trening før man har skutt og hentet tre piler i konkurranse. Så ja det tar tid.

Men Hallvard har ett hemmelig våpen han benytter seg av i pausen og han ringer Tina og får henne til å sin noen godord før han skal skyte sine siste tretti piler. Noe som skulle vise seg å hjelpe.

I pausen er det vafler, kaffe og pølser i brød som står i fokus, samt hyggelig prat med andre bueskyttere. Selv får jeg noen gode tips av han som sitter å styrer tidtakingen og slikt. Det viser seg også at han kjenner folk fra bueskyttermiljøet i hjembygda mi. Så det var jo koselig. Hadde vært artig og ikke minst lærerikt å hatt en slik ressurs som Karstein, som han het, i Fløya, som kunne gitt oss hint og vink om hva vi kunne gjøre annerledes for å bli bedre.

De siste tretti blåses i gang og vi skyter. Det samme skjer for meg, alt for varierende. Jeg har som regel to godkjente treff og en som er alt for dårlig. Om det er den ene pila som er annerledes vet jeg ikke, men jeg utelukker det ikke (og der kom unnskyldningen opp av sekken). Og jeg skyter dårligere med disse tretti pilene og ender tilslutt på 184 poeng på den runden, noe som gir meg en total poengsum på 378 poeng, noe som er to poeng dårligere enn i Harstad. Og jeg er ikke helt fornøyd med det. Jeg vant jo i Harstad og kom på fjerde plass denne gangen. Men som trøst kan jeg se at damene fra Harstad har skutt enda dårligere enn meg i forhold til hva de gjorde i Harstad, og det er jo positivt å være den med minst tilbakegang…?

Hallvard avslutter med tretti sterke piler så det viste seg at kjærestens pepp talk var til hjelp. Han ender opp på 339 poeng. Vi pakker ned utstyret vårt og klapper og blir klappet for i premieutdelingen. Riktignok dro vi tomhendte hjem, men fulle at inspirasjon til å trene mer slik at vi kan bli bedre til neste konkurranse 🙂

Hjemturen gikk fint den også. Hallvard fikk bekreftet nok engang at han ikke liker hamburgere da vi stoppet i Bjerkvik for å fylle magen med en Bjerkviking. Selv synes jeg den smakte fortreffelig, faktisk så fortreffelig at jeg klarte å kjøpe såpass mye e-stoffer i løsvekt at jeg satt og små spiste hele veien hjem til Nordens Paris.

Så for å oppsummere så tror jeg vi sier at vi håper vi kan være enda flere som drar fra Fløya Bueskytterklubb på neste stevne, og at vi blir enda flere som ønsker å skyte bedre og bedre 🙂

Magnus T. Østlie.

Anna I hope you’ll be content to ask the boys about the contest cus I’m honestly to tired to translate the whole shabang ATM. 🙂

EDIT: Results from the competition can be found HERE

Advertisements

9 thoughts on “Solpilen 2010”

  1. Æ regne m at alle skjønne at førd om æ har posta innlegge så e d IKKJE æ som har vært å kjørt Sigrid sin ælskede Volvo. 😀

    Høres ut som om dåkker hadde en arti tur, feil-navigering å skrekk-kabinett tel tross. 🙂

  2. No prob. Liv. 🙂 I can not imagine you to translate that all.
    Are results from this competition published somewhere?

    1. Oh I could have, just not at that nightly hour! 😉

      Not as far as I can see, but I suppose it’s early yet. Try the link for Tinden Bueskytterklubb later today. 🙂

  3. Hallaisn! godt jobba folkens! =D
    så vældi spennandes ut å inspirerende tel å delta på konkurranse sjøl.
    Heder og ære til dere!
    Har også smakt «bjerkviking» å mærka at rykte va litt for stort enn d tilsa, men har aldri sedd en mer travel fast-foodrestaurant me masse masse kunda å i tillegg kølappsystem!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s